Fra puppene til flaskene og veien tilbake til puppene...
Jeg har alltid visst at jeg ville bli en ammemamma. Jeg hadde lest om amming lenge før jeg hadde barn (lenge før jeg hadde kjæreste å lage barn med for den saks skyld), og jeg visste at jeg ville amme dem lenge. Moren min var en skikkelig ammemamma, og jeg som var minstebabyen ble selv ammet til jeg var nærmere tre år. Jeg kan fortsatt huske så vidt at jeg syns det var det beste og koseligste jeg visste. Jeg har et veldig nært og godt forhold til henne, og jeg har alltid fått høre fra henne at det må ha vært morsmelken som gjorde meg så stor og sterk (jeg ruver 184cm over bakken, noe jeg er stolt over). Tilbake til ammingen da... Jeg var skråsikker på at det kom til å gå greit, og hadde ikke vurdert muligheten for at det ikke skulle gjøre det. Vi bor da i Norge med mor-barn-vennlige barselavdelinger og alt det der, klart ammingen kommer til å gå greit.
Jeg fikk meg jo et lite sjokk da jeg oppdaget at jeg var gravid med ikke bare ett lite nurk, men to! Fantastisk fint og fantastisk skummelt på en gang. Ammingen var noe jeg ble bevisst på at kanskje kunne være mer utfordrende med to enn med en, men jeg prøvde da å lese meg opp på emnet. Jeg dro på ammeforberedende kurs på helsestasjonen. Jeg anskaffet en tvillingammepute som var med i bilen til føden, og jeg anskaffet ammeinnlegg og brystsalve som også var med i baggen til sykehuset. Amme-bh og ammetopper. Klart jeg skulle amme. Jeg gledet meg. Magen vokste seg kjempestor, og det skal sies at jeg også på et merkelig vis gledet meg til å skulle få føde barna mine. Skuffelsen ble enorm da jeg fikk beskjed om at mine gutter lå i et håpløst leie. Ingen leger ville la meg forsøke vaginal fødsel selv om jeg hadde et sterkt personlig ønske om det. Planlagt keisersnitt ble bestemt, og plutselig visste vi hvilken dag vi skulle bli foreldre (at de ikke kom på den dagen er en annen historie).
Keisersnittet gikk, til tross for en altoppslukende angst på forhånd fra min side, veldig bra. Guttene ble hentet ut, og gått av gårde med for apgar osv. Pappaen ble med dem. Jordmødrene kom inn med dem raskt til meg, men sa at de var bekymret for temperaturreguleringen deres, og ville derfor ta dem med seg og få kledd skikkelig på dem. I ettertid har jeg tenkt at jeg kunne ha krevd å få ha dem på meg og heller med ekstra tepper, men der og da var jeg faktisk bare lykkelig for at alt var gått bra, og jeg visste at pappaen var med dem.
Resten av operasjonen tok en knapp halvtime før jeg ble trillet over på postoperativ avdeling, og der tok det heldigvis ikke mange minuttene før mannen og to herlige jordmødre troppet opp med verdens mest perfekte små gull. Begge guttene var over tre kg, jeg ble så lykkelig da jeg fikk høre det, jeg var nemlig så redd for at de skulle være veldig små (vekstestimeringen sa vel noe ala 2,7 og 2,8kg). Så var det opp med skjorten og frem med puppene, og starten ble litt brå med jordmødre og armer på alle kanter som hjalp meg å få begge guttene på puppene, men det var bare verdens mest fantastiske følelse å ligge der og endelig få amme barna mine. Jeg gråt mange gledestårer den dagen, og alt var fint og deilig og jeg var lykkelig!
Jeg var heldig og fikk enerom på barsel, ihvertfall de første dagene fikk jeg vite. Nå gikk jeg inn i en tilstand som var preget av ekstreme følelser. Jeg var lykkelig og redd samtidig. Velmenende personale tilbød seg stadig å ta ungene så jeg kunne få hvile, men jeg gikk på lykkerus og enorme mengder mat, og sov ikke i det hele tatt, og ville ihvertfall ikke at noen skulle ta de perfekte barna mine fra meg. Når de ikke lå fredlig og sov tett inntil hverandre i «baljen» sin, lå de mye tett inntil meg og pappaen hud mot hud. Her vil jeg forresten komme med et lite tips, jeg hadde på meg ammegenser fra boob, og til små babyer var den perfekt å putte babyen inni til litt ekstra «kenguruomsorg».
Guttene fortsatte å ta puppen, men de slet nok med sugetaket, og selv om jeg hadde en del råmelk så fikk de kanskje ikke i seg så mye. Jeg begynte å håndmelke og gi på kopp for at vi skulle være sikre på at guttene fikk i seg mest mulig. Alt så allikevel ut til å gå ganske bra. Jeg hadde flere helt fantastiske og vidunderlige jordmødre inne hos meg på barsel. De hadde tid og de prioriterte meg og barna mine, og alt så jo veldig bra ut. Vi hadde lange ammestunder der jeg lå nærmest dopet av ammehormoner og lykke med to små skjønninger på puppen og jeg følte at alt var på topp (selv om jeg var så gira at jeg ikke sov. Alt var imidlertid ikke bare perfekt, brystknoppene begynte å bli veldig såre, og mitt kjære lille Kosetroll virket som han slet med å gape skikkelig, han glefset når han nærmet seg puppen og lukket munnen før han fikk skikkelig tak, jeg ble ganske anstrengt av dette, for når han glefset seg fast ytterst på min såre pupp gjorde det så innihampen vondt, så jeg merket at jeg nesten var litt redd for å legge ham til. Jeg innså at vi kom til å trenge litt hjelp for å få ham til å ta godt tak, men lite ante jeg at det å be om hjelp skulle bli starten på en veldig vond spiral...
Et gammelt ordtak sier «opp som en løve og ned som en skinnfell», og det skulle vise seg å være så sant, så sant hos meg. Jeg begynnte å bli veldig frustrert på at det var så vanskelig å finne en god ammestilling. I den smale sykehussengen prøvde vi så godt det lot seg gjøre å bygge opp med håndkleer og puter og diverse annet for å legge til guttene, og hver gang jeg trodde de lå ganske godt syns jeg noe skle unna eller falt ned. I tillegg fikk jeg skikkelig vondt i rompa, og jeg ville så gjerne prøve å sitte eller å ligge skikkelig å amme, i steden halvlå jeg i sykehussengen og fikk veldig vondt i rompa. Det fantes ingen stoler til å sitte og amme i, bare en liten pinnestol.
På dag tre kom beskjeden jeg fryktet. De trengte enerommet nå, jeg måtte på dobbeltrom, og min kjære måtte hjem. Og der kom melken, bang! Samtidig som at melken kom forandret brystknoppene mine form totalt. De ble mye større, og enda vanskeligere for guttene å ta tak i . Barseltårene og melken rant i strie strømmer, og jeg var helt oppgitt og frustrert, og guttene begynte å slite med å ta tak i brystet i det hele tatt. Fra å ha hatt engasjerte og kunnskapsrike jordmødre inne hos oss til å hjelpe fikk vi nå en barnepleier som kjemien virkelig ikke stemte med. Hun hørte ikke på hva jeg sa eller på mine ønsker. Hun innførte også begrep og tiltak som jeg i ettertid forsod at var VELDIG FEIL! Hun begynte med «hektehjelp» der hun holdt og dyttet på barn og pupp, og for hver gang jeg la guttene til fikk jeg mindre og mindre tro på at jeg kunne klare dette selv.
Plutselig ble hver amming en kamp, guttene gråt og sprellet og ville ikke ta puppen. Jeg endte stort sett opp med å pumpe og å gi på kopp til hvert måltid etter å ha prøvd å få dem til å ta puppen uten å lykkes. Fra å ha sett ut som den perfekte suksesshistorien med vellykket dobbeltamming på postoperativ var jeg nå et gråtende vrak. Brystknoppene hadde fått store sår, og de få gangene guttene klarte å ta tak i puppen gjorde det så vondt at jeg gråt. Jeg pumpet og pumpet så sårene ble enda verre, for når jeg ikke kunne amme skulle jeg ihvertfall pumpe mest mulig for å få opp produksjonen. Å pumpe lenge etter at melken hadde sluttet å renne gav nok neppe særlig bra effekt på produksjonen, men heller gnagsår på allerede ekstremt såre pupper.
Tanken på å klare natten uten min kjære hos meg med pumping, gråting og mislykkede ammeforsøk skremte meg og jeg satt og stortutet! Tanken på å måtte få et annet menneske inn på rommet mitt med sitt gråtende barn og sine problemer midt oppi alt jeg slet med var også veldig lite fristende. Det føltes som om bakken under meg smuldret bort, dette var ikke sånn jeg hadde forestilt meg at det skulle bli... Etter vaktskiftet kom det heldigvis en ny barnepleier som jeg hadde mye bedre kjemi med, og hun tok noen grep da hun skjønte hvor frynsete jeg var blitt, og på magisk vis kom det ingen inn på rommet mitt den kvelden. Fredrik fikk bli under forutsetning av at han måtte dra hjem med en gang hvis det skulle komme noen som trengte plassen. Vi måtte ringe til min mamma og forberede henne på at hun kunne måtte være taxi midt på natten for å hente Fredrik. Jeg følte meg lettet over at Fredrik fikk bli, men samtidig så stresset og usikker siden jeg ikke hadde noen garanti for hvor lenge han fikk bli.
Natten kom, og som de andre kveldene ble guttene mer urolige på natten enn de var om dagen. Midt på natten kom de og hentet barna for å veie dem. Jeg antok at dette var av medisinske årsaker, at det var mer viktig å veie om natten eller noe, for hvorfor skulle de ellers gjøre noe som kunne gi ekstra bekymringer og frustrasjoner sånn midt på natten? Senere fikk jeg vite at grunnen til at de veier om natten er for at nattevaktene også skal ha noe å gjøre. Jeg ble rimelig skuffet av å høre det! Da de kom tilbake etter veiingen kom nemlig den vonde beskjeden. Kosetrollet (tvilling 1) hadde gått ned mer enn 10% av fødselsvekten sin, og vi måtte være mye strengere med mating, det skulle aldri gå mer enn tre timer mellom matinger, og tillegg måtte også vurderes.
Problemene fortsatte, og det samme gjorde talentløse «hjelpere», dytting og pressing. Det ble lenger og lenger mellom det som kunne minne om vellykkede ammeforsøk, og «melkeveiing» etter måltidene viste at guttene fikk i seg for lite når de endelig tok tak og diet. Guttene ble slappere og gulere. Alt virket så vanskelig, og i steden for kompetente og erfarene jordmødre som jeg hadde hatt den første tiden kom det nå til og med en barnepleierstudent, som virkelig virket både usikker og stotrende, og som mest hang seg opp i at guttene burde ha lue på seg (de hadde ikke hatt noen problemer med temperaturregulering på flere dager, de lå i ull og var helt passe varme). Koppmating var frustrasjon fra ende til annen, sårt pumpede dyre dråper forsvant ut av munnvikene og ned på bodyene til mine søte små. Det var melk og blod og svette og tårer over alt føltes det som (det hjalp ikke på at ingen hadde skiftet lakenet mitt som var fylt av blodflekker fra første dagen)!
Guttene ble mer og mer søvnige, og de ble etter hvert ganske gule også, men ikke så ille at de trengte lysbehandling. De få gangene de klarte å ta tak i puppen sovnet de vel omtrent med en gang.
På toppen av dette føltes det som om barnepleieren som jeg ikke fungerte sammen med jobbet ekstra mange vakter, og da hun dukket opp hos oss tredje vakten på kort tid fant jeg ut at jeg ikke klarte mer. Jeg kunne bare ikke ha henne der. Paradoksalt nok hadde ikke hun skjønt at jeg ikke taklet henne, og det virket som om hun nesten hadde knyttet seg til guttene mine. Jeg tok mot til meg og banket på vaktrommet og ba om å få snakke med vakthavende jordmor (hvem tror dere at åpnet døren og stod og så ut som et spørsmålstegn da jeg ikke ville si hva det gjaldt, men hun hentet jordmoren til meg). Jordmoren som var en smilende trygg og herlig finsk dame spurte meg hva det gjaldt, og jeg brast ut i gråt og sa at jeg ikke kunne ha barnepleieren hos oss lenger. Jeg begynte på en forklaring, men hun stoppet meg og sa at selvsagt var det greit. Hun tok over rommet vårt selv, og den kvelden hadde vi utreisesamtale og en fantastisk prat med en herlig dame som jeg endte med å gi en lang klem da praten var over. Budskapet jeg fikk fra henne var at jeg ikke måtte legge min verdi som mamma i hvorvidt ammingen gikk eller ikke. Jeg hørte hva hun sa, men jeg klarte ikke å tenke sånn. Jeg MÅTTE få til å amme, det fantes ikke noe alternativ i min verden. Jaja, takket være hennes ro og fine ord og med litt assistense fikk vi faktisk også til litt amming den kvelden med hennes hjelp.
Full av pågangsmot stod jeg opp til neste måltid og ville prøve å amme, men nå var det bare vegring igjen. Jeg satt med spreng og bryster som lakk melk utover alt untatt inn i munnen på barna mine. Jeg gråt og gråt, og nå kom det jeg hadde fryktet. Tåteflaskene. Vi måtte innse at ammingen ikke kom til å magisk rette seg innen vi skulle hjem. Barna måtte få maten mer effektivt enn vi klarte med kopp, det var vist ingen vei utenom. Egentlig ville jeg ikke dra hjem, men jeg klarte heller ikke tanken på å bli på en hektisk og stressende barselavdeling på tomannsrom med fremmede kvinner med harde fødsler bak seg. Jeg ba om å få noen netter på pasienthotellet, men det var totalt umulig. Ullevål sykehus har en policy på at tvillinger ikke får komme på pasienthotellet. Det de kunne tilby meg var en oppfølgingstime på ammepoliklinikken. Nå begynte også mantraene «du må bare gi opp, ikke slit deg ut med å prøve å få det til». «Du er ikke mislykket som mor selv om du ikke ammer». «Det er ikke noe nederlag å måtte gi flaske, husk at du har to babyer». Jeg ville høre at ammingen skulle kunne gå seg til, men jeg ble heller pepret med kommentarer som fikk meg til å tro at nå var det kjørt, dette kom ikke til å gå.
En av de jordmødrene som hadde vært aller best på å hjelpe meg fortalte meg at hun jobbet nattevakt på hotellet, og at jeg kunne komme opp dit og få litt hjelp. De sene nattetimene siste natten min på sykehuset tuslet jeg over til hotellet, og fant henne. Roen som var der var så påtakelig. Ingen alarmer som pep og sterke neonlys. Det føltes som jeg var på et hotell og ikke på et sykehus. Jeg kjente litt ekstra på hvor sårt det var å ikke bare kunne få litt ro og fred på et dobbeltrom der sammen med Fredrik, i steden for den trange, slitne og ekstremt stressende barselavdelingen. Mens de mørke sene nattetimene gradvis gled mot lys og dag satt jeg med første lange og vellykkede amming på flere dager. Dessverre drakk guttene heller ikke nå nok melk, men de hang på og sugde og gav meg en ny tro på at dette kunne gå. Jordmoren var så trygg og rolig og grei. Nå hadde jeg fått sykehuset så langt oppi halsen at jeg bare gledet meg til å komme hjem.
Dagen kom, og gradvis ble vi mer og mer klare for å komme oss hjem. Jeg bestemte meg for at jeg var for trøtt og sliten og lei av alle menneskene der til å prøve noe mer amming. Jeg ville hjem til sengen og sofaen hjemme, til ro og fred og bare min lille familie. Mamma kom og hentet Fredrik for å kjøre tingene hjem og å hente bilstolene. Takket være en snill og forutseende venninne var jeg allerede utstyrt med en elektrisk dobbeltpumpe hjemme, og når det gjaldt det andre praktiske rundt flasker og flaskemating var sykehuset ute av stand til å gi meg noen fornuftige svar.
På vei hjem fra sykehuset ringte jeg til osteopaten som hadde behandlet meg i svangerskapet, og fortalte om Kosetrollets problemer med å gape. Vi fikk heldigvis time bare et par dager senere. Da vi endelig kom oss hjem fra sykehuset den dagen kræsjet jeg totalt. Jeg satt på badegulvet og pumpet og skalv og gråt. Jeg hadde vannvittige frostrier, og gråt og panikk tok meg om hverandre. Jeg var utslitt etter fem dager med kanskje like mange timer søvn til sammen, og det begynnte å gå opp for meg at ammingen ikke kom til å gå seg til på magisk vis med det første.
Nå begynnte en jakt på løsninger. Ja, det så svart ut, men jeg hadde ingen planer om å gi opp. Jeg merket allikevel at jeg trengte å ta meg en pause og la sårene gro litt før jeg prøvde særlig mye på ammingen igjen. «Skaden» var jo allerede skjedd, guttene drakk all maten sin fra flaske nå. Jeg pumpet, og dessverre fikk jeg ikke nok til begge barna. Dagen etter at vi kom hjem fra sykehuset måtte jeg krype til korset og gi barna sine første flasker med morsmelkserstatning. Jeg gråt og gråt, enda jeg skjønner i ettertid at jeg var rimelig streng med meg selv for at jeg ikke klarte å pumpe nok melk til to, mange sliter med å pumpe til en baby!
Sykehuset gav oss beskjed om å øke måltidsmengden med ti milliliter i døgnet, og å mate hver tredje time. Dette gikk bare ikke hos oss, særlig ikke med Kosetrollet, han klarte ikke drikke så mange milliliter til et måltid. Noen ganger prøvde vi å «presse i ham» så mange milliliter som de gav oss beskjed om på sykehuset, men da fikk vi se prosjektilgulping av dimensjoner, fontenen stod langt utover gulvet. Etter en del om og men måtte vi begynne å vekke barna oftere og heller gi mindre måltider. Nå matet vi så ofte som annenhver time på dagtid. Jeg pumpet og pumpet, og prøvde å pumpe helst åtte ganger eller mer i døgnet, men melkemengden holdt seg stabilt på rundt en liter. En kveld jeg hadde pumpet og forberedt meg på å stå opp igjen for å pumpe bare noen timer senere så våknet jeg ikke av vekkerklokken jeg hadde satt på, og min kjære skjønte at jeg trengte å sove og vekket meg ikke men lot meg sove i fem timer. Da jeg våknet og pumpet da så rant melken som aldri før. Da begynte jeg å innse at å være våken størsteparten av natten for å pumpe mest mulig om natten faktisk ikke var særlig lurt i det hele tatt, og at melkemengden min kanskje hadde bedre sjans til å ta seg opp hvis jeg kunne bli litt mer uthvilt. Til det punktet hadde jeg vel ikke sovet mer enn tre timer totalt en eneste natt siden sykehuset. Jeg var som en levende zombie som bare tenkte på å pumpe og pumpe for å få mest mulig melk til barna mine...
Erfaringen med hvor mye melk jeg pumpet når jeg faktisk fikk litt søvn gjorde at jeg innså at jeg ikke kunne fortsette å nesten ikke sove om natten, og mannen og jeg ble enige om en skiftordning på nettene. Jeg gikk og la meg sånn i nitiden, og sov til halv tre, mannen tok matingene i de timene. Halv tre stod jeg opp og pumpet, og så halvsov jeg på sofaen mens ungene sov. Jeg pumpet igjen sånn i femtiden og flaskematet guttene. Mannen sov til sånn i åtte-ni-tiden. På denne måten fikk vi begge ihvertfall noen timer sammenhengende søvn hver natt. Jeg fikk først en skikkelig opptur, fordi jeg hadde vært så ekstremt nedkjørt av søvnmangel at jeg nesten ble høy av fem timers søvn pr. Natt, men etter hvert kjente jeg jo at jeg fortsatte å bli mer og mer sliten. Jeg fikk nesten ikke spist noe skikkelg mat, bare brødskiver og musly med biola, og jeg hadde jo fortsatt et stort underskudd på søvn.
Vi fikk to oppfølgingstimer på ammepoliklinikken på sykehuset (det tar en halvtime å kjøre hver vei, så det var mye skrik og lite ull med de timene, sykehuset som lå fem minutter unna der vi bodde kunne ikke hjelpe meg, ammepoliklinikken der var bare for de som hadde født der, snakker om fritt sykehusvalg ja...). Timene på ammepoliklinikken var bare på 20min pr. Barn og med veiing og av og påkledning så rakk jeg egentlig ikke å få særlig mye hjelp på den tiden vi var der. Det virket ikke som om de som jobbet der hadde noen særlig erfaring med vegring, men de hadde heldigvis vett nok til å ikke fortsette å forsøke å presse barna til brystet. Det eneste de sa var at jeg fikk fortsette å forsøke, og gi det litt tid. Nå ble jeg enda mer motløs. Jeg hadde liksom et håp om at ting skulle magisk gå seg til på de timene på ammepoliklinikken, men både guttene og jeg var nå kommet inn i en vond spiral der ammesituasjonen bare ble forbundet med stress, gråt og høye skuldre, så guttene fortsatte jo å vegre brystene. De sugde derimot ivrig på fingrene til meg og pappaen og jeg tok meg i å drømme om å være en ku så jeg kunne ha lange «fingerformede» spener som guttene lett kunne suge av...
Jeg var også på helsestasjonen, og der fikk jeg god støtte av helsesøster som var den første som sa «ammetoget går ikke fra deg!». Hun kunne dessverre ikke hjelpe meg med vegringen, men hun gav meg ihvertfall ny tro på at det kunne løse seg sånn på sikt. Ellers var hun like ivrig med i flaskekoret som de andre jeg var i kontakt med. Jeg måtte bare gi opp hvis jeg ville det, det var ikke noe problem å gi mme. Det er vist mange tvillingmammaer som må gi opp. Jeg følte faktisk at jeg ble veldig hardt presset til å la ammingen ligge og heller flaske barna. Jeg kan skjønne at de egentlig tenkte på at jeg ikke skulle slite meg ut, men jeg ble lei meg og faktisk litt sint for at de prøvde å få meg til å slutte i steden for å skaffe meg riktig hjelp. Jeg hadde hørt om at helsevesenet drev med så hardt ammepress, men det så jeg ingenting til. Jeg var også overrasket og nesten sjokkert over hvor dårlig støtteaparat som fantes for mødre som vil få til ammingen men som virkelig sliter. Jeg trodde jo helhjertet før jeg fikk barn at Norge måtte ligge på verdenstoppen i ammeveiledning også, siden vi er på verdenstoppen i amming... Kontrollene på helsestasjonen viste at guttene fortsatt slet med å gå opp i vekt, så helsesøster og jeg ble enige om at nå måtte hovedfokus være å få guttene ut av nyfødtkneika og skikkelig i gang med spisingen selv om det betydde at ammingen måtte stå på vent. Når ting først hadde gått så galt som de hadde så var jeg jo enig med henne. To slappe gule barn som ikke en gang spiste nok fra flaske var jo veldig vanskelige å få til å spise effektivt fra brystet, og i tillegg vegret de jo brystet totalt.
Jeg ringte til en ammehjelper og fikk luftet frustrasjonene mine til en snill stemme i andre enden, men problemet mitt var jo ikke et som lett kan løses over telefon. Allikevel syns jeg det var fint med en som ikke prøvde å overbevise meg om å gi flaske i stedet. Jeg startet også en tråd på et mammaforum jeg er aktiv på, og der inne kom det massevis av støtteerkleringer og gode råd fra andre mammaer som også hadde sine ammehistorier og erfaringer å dele. Takket være den tråden begynte jeg å finne et nytt pågangsmot. Det var også en erfaren ammehjelper som svarte i trådene mine på forumet, og hennes svar var veldig gode. Det hjalp meg masse å ha dem skriftlig så jeg kunne lese dem flere ganger og ta opp informasjonen i dem bedre enn jeg klarte i samtaler.
Jeg lette og søkte rundt på det store internett etter en løsning på problemene. Brystknoppene mine var fortsatt ekstremt såre, og tanken på å la babyene «gnage» på dem gav meg panikk, og takket være helsesøsters ord kom jeg frem til at det beste på dette stadiet faktisk ville være å bare la ammingen ligge litt og så ta den opp igjen når sårene var litt bedre grodd og guttene var blitt litt mindre slappe og gule. Når jeg pumpet fikk jeg ut over en liter i døgnet, og var ikke redd for at melken skulle forsvinne, så jeg tenkte at sugeforvirret var de uansett, så det var vel greit om jeg tok noen dager fri fra ammeforsøkene for å la både barna og meg få litt avstand til alt stresset og maset på barsel.
Så selv om jeg ikke ammet hadde jeg langt fra gitt opp enda. Jeg koste masse med guttene når jeg ikke pumpet eller vasket flasker og pumpeutstyr. Jeg var hos legen for å be om hjelp til de såre brystknoppene, og tok samtidig en prøve av keisersnittsåret som var begynt å væske.
Vi dro av gårde til osteopaten med barna, og det var nok lurt, for særlig Kosetrollet var veldig stiv i nakken og ryggen, og hun mente at stivheten hans øverst i ryggsøylen gjorde at han slet med å gape. Smiletrollet trengte også et par behandlinger. Etter behandlingen prøvde jeg å legge dem til, og selv om det så ut som om Kosetrollet endelig gapte bedre så klarte han fortsatt ikke å ta tak, og han hadde fortsatt full vegring.
Nå fant jeg noe jeg selv hadde stor tro på, jeg oppdaget en side som heter «biological nurturing» på internett. Denne siden beskriver prosessen der man legger barnet (gjerne nakent mot naken hud) på mors mage i en vertikal stilling, mens mor liggesitter bakoverlent og så lar man barnet våkne til og søke etter brystet selv. På denne måten stimulerer babyens søke og sugereflekser på en optimal måte, og babyen er i stand til å selv finne brystet og å hekte seg på uten noen særlig assistanse fra mor utover en lett støtte til hodet.
20 dager etter at guttene ble født, og nesten to uker etter siste nogenlunde vellykkede ammeforsøk så la jeg meg til med Kosetrollet i sofaen, hud mot hud, mage mot mage, puppen ute (den puppen som så minst herpa ut fikk lov å være prøvekanin, den andre så fortsatt ut som en kjøttkake) og så lot jeg ham prøve å gjøre jobben selv. Så lå han der og hakket som en liten kylling, han krabbet og søkte og gapet. Så begynnte han å bli frustrert, og gråt litt mens han fortsatte «jakten». Jeg kjente at jeg ble stressa over at han ble frustrert av å ikke få det til med en gang, men så, plutselig sa det smock. Der hektet han seg på puppen, med et skikkelig solid sugetak langt innpå, og så hørte jeg han begynte å suge skikkelig og å svelge. Han hang på i nesten et kvarter, og det hele gjentok seg minst tre ganger den dagen. Han var fortsatt sulten etter endt amming, og han fikk fortsatt mesteparten av maten fra flaske, men jubelen min stod i taket. Jeg fikk til å amme! Nå måtte vi bare jobbe videre, men vi var på vei!
Klok av skade av hvordan guttene hadde ødelagt litt for hverandre med mine forsøk på dobbeltamming på barsel så bestemte jeg meg for å først få Kosetrollet stabil på puppen før jeg begynte med Smiletrollet også, men ca. En uke etterpå så forsøkte jeg samme prosedyre med ham, og resultatet ble faktisk akkurat det samme, han søkte, skrek, men så satt han på plass han også.
Nå begynte en lang og hard kamp om å få guttene over fra flaskene og på puppen, for selv om de klarte å ta tak så gav de opp fort, og var ikke i nærheten av å tømme brystet ved ammingene. Jeg begynte å ta ammetreningen om natten. Det var en veldig fin følelse den første natten jeg kunne bli i sengen og amme i stedet for å stå opp for å pumpe og gi flaske. Siden guttene ikke sugde særlig effektivt så lå de i praksis og sov på puppen i sengen, jeg halv-satt-lå i sengen med guttene på meg (dobbeltammingen måtte i gang igjen for at jeg skulle kunne amme om natten når jeg ikke hadde noen til å ta seg av den andre for meg), og med en gang jeg prøvde å koble dem av våknet de og var sultne igjen. Jeg sov ikke, men slumret sånn med guttene på meg i mange timer om natten (men jeg hadde fortsatt noen sovetimer tidlig på natten). På denne måten prøvde jeg å drøye tiden mellom hver gang jeg gav flaske, og på den måten tvang jeg guttene til å tømme puppene mer effektivt og til å bli flinkere til å die.
Fordi guttenes varierende sugetak på barsel hadde gjort meg så ekstremt sår, bestemte jeg meg for at de skulle ha hver sin faste pupp. På den måten kunne jeg enklere finne ut hvem synderen var om jeg skulle bli sår igjen, noe jeg heldigvis ikke ble. Det gav også fordelen at melken ble riktig fordelt mellom guttene. Siden jeg ammet sammenhengende omtrent hele dagen og ikke alltid dobbeltammet så var det enklest å bare vite hvilken pupp som tilhørte hvilken gutt, og så å kjøre på med selvregulering. Jeg har en venninne som er jordmor, som kommenterte at det jo var lurt for da ville den enkelte puppen tilpasse seg den enkelte ungens behov. Mine pupper var og er like gode melkeprodusenter begge to...
Sugetakene deres varierte fra bra til helt klart mindre bra, og innimellom følte jeg at de bare lå og gnagde på puppene, og det stoppet jo utdrivingen ganske effektivt. Når jeg så pumpet etterpå så tok det tid før utdrivingen kom i gang igjen. Dette gjorde at jeg noen ganger måtte gi opp og gi flaske selv om det var melk i puppen. Noen dager føltes alt helt håpløst, men midt i dette var min egen mamma en stor støtte. Hun sa til meg at jeg måtte bare kjempe meg gjennom dette, og plutselig en dag så bare legger man dem til og så sitter de der og suger sa hun til meg gang på gang. Jeg slet med å tro på henne, men vi fortsatte å amme mer og mer.
Sakte men sikkert så jeg resultatene, de kom langt fra rett over natten, men jeg begynte å drøye ut tiden mellom hvert flaskemåltid, guttene ble gradvis mer effektive til å die og jeg kuttet ned på flaskingen. Plutselig en dag pumpet jeg ikke lenger, og den kvelden kommenterte min kjære så fint at puppene så ut som dax-ører (hunden dax altså), da skjønte jeg hvor tomt guttene faktisk kunne suge puppene. Jeg hadde jo hørt at diing er mer effektivt enn pumping, men det var jo ikke tilfellet hos oss i begynnelsen da guttene var så lite effektive diere.
Guttene var nå blitt over en måned gamle, og vekten deres skjøt virkelig i været. Fra å slite med å ta igjen fødselsvekten så la de nå på seg opp imot en halv kilo i uken. Vi gav fortsatt ganske mye flaske (og mme) og fra å ha måttet presse i dem mest mulig fra flasken fikk vi nå problemer med å holde igjen på hvor mye mme de skulle få. Nå tok jeg over nettene selv, og ammet om natten. Jeg samsov med guttene, en på hver side.
Nå fikk jeg for alvor problemer med å få opp produksjonen nok. Ukesvis med pumping hadde jo gjort at jeg lå langt bakpå i forhold til guttenes behov. Nå ammet jeg sammenhengende store deler av dagene. Jeg hadde med meg ammeputen over alt, og satt stort sett med guttene på ammeputen store deler av dagen. De sov i kanskje et kvarters tid og så spiste de igjen. Jeg var fast bestemt på å flaske så lite som mulig, så når de våknet igjen la jeg bare til igjen. Jeg drakk ammete og vørterøl, og jeg gikk til akupunktur. Akupunktøren fikk meg til å love å passe på å spise mer skikkelig mat, og jeg merket også at jeg var avhengig av å drikke om natten. Jeg fikk faktisk mindre melk om morgenen hvis jeg ikke passet på å tvinge i meg en flaske vann om natten. Jeg har jo hørt at man skal drikke bare når man er tørst, men jeg tror at å nesten fullamme tvillinger kan regnes som en slags ekstremsport, og væsketapeti kroppen er jo enormt! Jeg tror nok at jeg nå produserte rundt to liter morsmelk i døgnet, og da sier det seg selv at det kan være nødvendig med litt nattlig påfyll av vann.
Vi begynte også å gi drastisk mindre mme til flaskemåltidene, og oppdaget at guttene sov akkurat like lenge om natten med halv mengde mme til kvelds som med full. Nå var vi nede i to flaskemåltider om dagen, en til kvelden så de sov noen timer og en til morgenen så jeg kunne sove noen timer ekstra uten forstyrrelser. Noen ganger tre (fordi mannen tok guttene med på en lang trilletur og hadde med flasker i vognen så jeg fikk sovet og hvilt litt).
Mens jeg satt der med ungene på den enorme men ganske elendige tvillingammeputen jeg hadde så tenkte jeg at det måtte finnes bedre alternativer på markedet enn den gigantiske kladden av en pute med saccosekkuler i. På barselpoliklinikken fikk jeg prøve en cozyfix pute, som er av typen som man spenner fast rundt livet, og den syns jeg så helt genialt ut. Etter noen kjappe internettsøk så fant jeg en pute til tvillinger som hadde denne funksjonen, og la inn en bestilling fra ebay. Da den puten kom i hus ble livet mitt så mange hakk bedre! Nå kunne jeg bare legge ungene på puten og så kunne jeg sitte og surfe på nettet eller spise eller gjøre hva jeg ville. Jeg slapp å styre med hvordan de lå, de lå perfekt på puten og jeg kunne senke skuldrene. Jeg tenkte mye på hvor mye enklere alt hadde vært med en sånn pute fra begynnelsen av. På grunn av det så la jeg ut en tråd på et tvillingmammaforum jeg er aktiv på, og takket være den tråden har veldig mange tvillingmammaer her i landet fått glede av den smarte puten, så jeg føler at jeg har gjort en innsats for tvillingamming i norge der!
Så var vi plutselig der mamma hadde snakket om. Guttene spiste seg mette ved puppen og var glade og fornøyde. Vi hadde dratt ned flaskematingen til et minimum. Jeg skjønte at jeg aldri kom til å fullame, og jeg klarte også å legge fra meg skuffelsen over det, og heller være mektig stolt over hvor bra det tross alt gikk. Det at guttene tok flaske gav meg tross alt noen muligheter til å puste som jeg ikke ville hatt ellers, og tilværelsen med små tvillingbabyer var såpass intens for meg at jeg trengte noen pusterom innimellom.
Jeg var fortsatt på hyppige kontroller på helsestasjonen, og jeg syns helsesøster egentlig var ganske støttende, men hun mente at jeg måtte prøve å kutte ned på mengden amming i døgnet, og få ammingen inn i skjemaer og rutiner. Hun gav meg en bunke kopier som jeg ikke hadde overskudd til å lese da, men som jeg i ettertid skjønte at kom fra den beryktede boken "the baby wise book" eller "babyguiden" som den heter på norsk. Innholdet i denne boken strider mot veldig mye av det jeg står for med hensyn til barneomsorg og jeg er glad for at jeg forkastet disse ideene ganske raskt. For meg var det ikke et problem å måtte amme ofte, jeg så på det som "jobben min" jeg var jo i permisjon for å ta meg av guttene, og jeg la opp dagene mine rundt deres behov. Vi fortsatte på denne måten helt til guttene ble fem og en halv måned. Da fikk de smake mat og var storbegeistrede over det. Det tok ikke lang tid før de spiste godt, og da kuttet vi flaskene til fordel for fast føde.
Fra da av var ammingen mest kos og nærhet, selv om nettene fortsatte å være litt hakkete i blandt. Guttene sov ikke så lange strekk, og det ble en del nattamming, men takket være samsovingen så syns jeg det gikk overraskende bra. Vi fortsatte med ammingen lenge. Gradvis gjorde vi noen begrensninger. Vi gikk over til at min kjære gjorde leggingen så jeg slapp å amme i søvn.
Guttene var mye syke den første vinteren, og da var ammingen gull verdt. Vi ammet oss gjennom omgangssyker og forkjølelser, og det var så bra å ha «instant» næring og kos i en myk varm pakke tilgjengelig til de små pjuske guttene mine. Uken før guttene ble ett år gamle fikk de vinterens tredje omgang omgangssyke, og denne gangen spydde Kosetrollet som en gris. Ingenting fikk bli i magen hans, og for hver gang vi forsøkte med noen dråper drikke kastet han den opp og mere mageinnhold til. Utpå dagen den dagen var han våken men jeg fikk ingen kontakt med ham. Han var slapp og apatisk, og huden hans begynte å bli veldig gusten og se ut som den var for stor for ham. Mange timer etter at han sist hadde fått noe i seg kastet han fremdeles opp galle med jevne mellomrom. Øynene stakk ut, og han var bare som en potetsekk i armene mine. Da ble jeg redd, og vi fikk kommet oss til lege som raskt henviste oss videre til innleggelse på barneavdelingen. Der fikk han intravenøs væske (etter fire mislykkede forsøk på å sette inn veneflon fikk de satt den inn i armen hans). Når han etter hvert sluttet å kaste opp så begynte vi med å få i ham drikke igjen, og den herlige legen på avdelingen sa at bryst var det absolutt beste for ham, så vi ammet litt og litt til han kom til hektene igjen. Det føltes nok en gang så bra at jeg fortsatt ammet så jeg kunne gi ham nærhet, mat og medisin i ett.
På ettårskontrollen opplevde jeg igjen at helsepersonell presset meg til å slutte, eller ihvertfall at de kom med negative bemerkninger. Legen på helsestasjonen påstod at det ikke var antistoffer i melken min lenger når guttene var over ett år, og at ammingen ikke lenger hadde noen funksjon. Jeg er glad for at jeg lett kunne finne bevis på at dette ikke er sant, men jeg ble skuffet over at helsestasjonslegen sa det, han burde vist bedre.
Det er noe nesten litt skuffende over å fortsette å amme etter at barna har fylt ett år. Ikke for min egen del, jeg var stolt og lykkelig over at vi kunne fortsette, og at guttene så tydelig satt pris på nærheten og kosen ammingen gir. Det som var skuffende var å bli møtt med overraskede og til tider nedlatende kommentarer både fra helsepersonell og andre jeg møtte. Fra å ha vært så stolt og ha fått så mye positiv tilbakemelding over at jeg faktisk ammet tvillinger fikk jeg nå også negative bemerkninger og jeg skjønte at folk ikke så poenget med å fortsette å amme så store barn. Allikevel tok jeg det ikke særlig tungt, jeg var selv fortsatt glad og lykkelig over at ammingen hadde gått seg til så bra, og over at jeg kunne fortsette å gi barna mine og meg selv av alt det positive som amming bidrar til, så jeg fortsatte med hevet hode og lot ikke kommentarene stoppe meg.
Nattammingen kuttet vi ved 19 måneder. Da hadde vi snakket om det lenge, men hver gang det hadde passet å gjøre det (ferier osv.) så var guttene syke eller andre ting kom i veien. Da høstferien kom bestemte jeg meg for at nok var nok, og vi avvente fra pupp. De første nettene uten pupp om natten var guttene litt misfornøyde, men jeg trøstet dem med kos og byssing så godt det lot seg gjøre. Etter det begynte de å sove hele natten uten problemer, men de begynte også å starte dagen tidligere, så det var ikke bare positivt å kutte nattpuppen.
I skrivende stund trapper jeg ned på dagpuppen også. Guttene har nettopp fylt to år, og nå får de bare pupp om morgenen og av og til om kvelden så lenge de er friske. De vil helst ha pupp hele tiden de dagene de er hjemme med meg, men de godtar at jeg sier nei. En side av meg ønsker ikke å slutte i det hele tatt, men en annen side kjenner på at det er riktig å snart avslutte nå. Jeg har fått to herlige år med amming, og jeg er stolt og glad for at alt løste seg på tross av alt.
Ammehistorien vår var veldig preget av den tunge oppstarten, og jeg brukte lang tid på å bearbeide alle de tunge følelsene jeg hadde i den perioden. Skyldfølelsen jeg satt med over at jeg ikke klarte å produsere nok melk til guttene var en helt annen side av historien. Den kom nok av den sterke troen og innstillingen jeg hadde, før guttene ble født, på at hvis noen kunne fullamme tvillinger så var det meg. Jeg tvilte aldri et sekund på at jeg skulle ha nok melk til guttene. Derfor var det et (kanskje unødvendig stort) nederlag for meg at det aldri ble fullamming på oss. Jeg hadde jo to store gutter som har funnet seg til rette i øvre halvdel av percentilkurvene på alle områder, og det er klart at fra å ligge ganske langt nede på kurven som nyfødte og til å skulle komme seg opp til å bli de to store karene jeg har så trengte de MYE mat, og jeg ser i ettertid at jeg ikke hadde noen grunn til å føle meg mislykket fordi guttene fikk noen små flasker med tillegg hver dag i fullammingsperioden.
Jeg satt også inne med veldig mye frustrasjon over den usikre situasjonen på barsel, den dårlige veiledningen jeg fikk der og alle «hjelpere» som prøvde å få meg til å gi opp. Jeg var oppriktig skuffet over hvor lite tilgjengelig hjelp som fantes for sånne som slet med ammingen sånn som meg, og jeg innser jo at ingen trodde at jeg skulle klare det, alle trodde jo faktisk at ammetoget var kjørt fra meg selv om de ikke sa det. Jeg hadde aldri trodd at oppfølgingen jeg skulle få var så dårlig, og nesten ikke eksisterende i det øyeblikket vi valgte å dra hjem fra sykehuset. Jeg hadde heller ikke trodd at barselomsorgen var så varierende og at ammehjelpen på barsel kunne være så sprikende og i noen tilfeller direkte akterutseilt. Jeg var også sjokkert over hvor dårlig tilrettelagt for amming det var på barselavdelingen. Jeg syns fortsatt det er sjokkerende at det ikke finnes en eneste stol tilgjengelig på barselavdelingen på føde A på Ullevål som er egnet for amming.
Jeg er evig takknemmelig for støtten jeg faktisk fant. At jeg oppdaget www.biologicalnurturing.com, at jeg hadde en ammepositiv mor selv som var en sann søyle av støtte og oppmuntring til meg selv da jeg var lengst nede, at mannen min er tilhenger av amming og skjønte at det var viktig for meg, og at jeg hadde støtten i mammaforumet jeg er aktiv på. Uten disse faktorene tror jeg det er veldig lite sannsynlig at jeg hadde klart å etablere en vellykket amming. I kjølvannet av dette har jeg bare blitt mer og mer interessert i amming, og hva som skal til for at kvinner som ønsker å amme skal klare det. Jeg tror fortsatt vi har lang vei å gå i Norge med tanke på god og effektiv ammeveiledning og støtte til mødre som sliter med ammingen.