Jeg ammet guttene til de ble akkurat 2år og fire måneder. Da var det viktig og riktig for meg å avslutte ammingen, selv om det var med tungt hjerte. Både guttene og jeg savner nok kosen og nærheten det gav oss, men vi har fortsatt veldig mye kos og nærhet, og vi har det veldig fint også uten puppen. Det finnes jo nemlig veldig mange områder man kan ha tilknytning og nærhet på, det er jo ikke bare amming som kan gi det!
Det er faktisk mange andre faktorer som er mye viktigre enn amming. Det er å se barna, å ta barnas følelser på alvor, å være til stede med dem og å gi dem næring og kjærlighet som best man kan. Hos oss leker vi mye, vi koser mye, vi spiser mat sammen og jeg bærer barna i bæresele (selv om det begynner å bli litt tungt nå som de veier over 15kg hver. Dette føles godt og meningsfylt for meg og mine barn.
Ja, for amming enten det er kort eller lang tid er ikke nødvendigvis det eneste rette, og det er faktisk ikke alltid det riktige. Jeg leser en del ammestoff på nettet og følger flere engelskspråklige amme-sider av såkalte "lactivists", og på de sidene kan man få inntrykk av at det å ikke amme barnet sitt nesten grenser til mishandling. Det er jeg uenig i. For meg er amming noe personlig og riktig og viktig for meg. Jeg ønsker at det skal spres mye god kunnskap om amming og jeg ønsker så inderlig sterkt at tilbudet til mødre som ønsker å få til ammingen men som sliter skal bli mye bedre! Jeg mener ikke derimot at alle som sliter med ammingen må eller skal jobbe like hardt som jeg gjorde for å få det til.
Noen ganger tror jeg amming blir for tungt, og for de som av ulike grunner må gi opp så ønsker jeg at vi er litt mer rause med hverandre. At vi støtter andre mødre uansett om valget er å kjempe for amming eller om de vil kaste inn håndkledet for å bevare psyken sin.
Samtidig blir jeg lei meg når helsemyndighetene beskyldes for ekstremt ammepress fordi de opplyser om ammingens helsemessige fordeler. Jeg synes det er viktig og riktig at vi får denne informasjonen, på samme måte som jeg synes det er viktig at det opplyses om risikoen ved keisersnitt. Jeg syntes selvsagt det var tungt å kjenne til all risiko ved keisersnitt i det øyeblikket jeg stod der uten noe valg og måtte ha et, og jeg kan skjønne at det er sårt å vite at morsmelk er det beste for barnet når du av ulike grunner ikke kan amme, men det er ikke gode grunner for at helsevesenet ikke skal informere om hverken ammingens fordel eller keisersnittets risiko. Vi trenger å vite disse tingene!
Det samme ønsker jeg meg om langtidsamming. Jeg ser at det å amme barnet til de blir to og tre og kanskje fire år er sterk kost for mange, men jeg hadde ønsket meg at vi var flinkere til å respektere hverandres valg og ulikheter. Jeg hadde så inderlig ønsket meg at de som ønsker og velger å amme barna lenge får støtte og forståelse for det!
Så mange diskusjoner jeg kommer opp i om langtidsamming ender opp med at folk kommer med innlegg som bare er basert på at de synes langtidsamming er unaturlig og ekkelt, men helt uten fundering i hverken forskning eller erfaring. Det er bare EKKKELT liksom. Det er en kjempevanskelig mur for oss som ammer lenge å prøve å sloss mot, for hvem ønsker å få slengt i trynet uttalelser om at vi er ekle? Hvem vil bli sett på som incestuøse (som nesten alltid er der diskusjonene eskalerer)?
Jeg tok nettopp ordet i en debatt av den typen, og fikk svaret:
Jeg syns det der er å ta det for langt! 4 år?!? Amen til alle de som ammer barna til de er både 1 og 2 men 3 og 4? Nei det syns jeg ikke noe om. Blir noe seksuelt og unaturlig over det. Men det er min mening og den vil jeg ha
Ja, her skal man ha lov å mene at et mor-barn-forhold man ikke kjenner i det hele tatt er av en seksuell natur, og ingen har lov å prøve å si noe annet... Det gjør meg grusomt trist! Vi har lov å være uenige, og jeg setter pris på en frisk diskusjon, men jeg synes det er langt under beltestedet å komme med incest-anklager, allikevel ser jeg at de nesten alltid dukker opp når det er snakk om amming av store barn.
Jeg synes samfunnet fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder å akseptere hverandres ulikheter og ulike ønsker for hvordan vi vil leve våre liv og behandle våre barn. Jeg selv prøver å leve etter Astrid Lindgrens bud:
"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig själv."
(ikke med det sagt at de ikke trenger eller får grenser av meg, men det er et annet tema som jeg kanskje skal skrive mer om senere...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar